Haiket inn i bosetning

Rødt der vi gikk, blått der vi haiket med settlere. Lilla med mørk flekk er bosetning, liten lilla flekk er utpost.

På vei hjemover etter å ha besøkt to palestinske landsbyer sør på Vestbredden, fikk vi haik med en settler. Og plutselig befant vi oss midt i en bosetning, ruslende rundt med is i neven.

Vi startet dagen med å ta offentlig kommunikasjon til Yatta, en by med om lag 100 000 innbyggere, noen under mila sør for Hebron.

Herfra hadde vi bestemt oss for å gå de sju kilometerne ned til landsbyen Al Tuwani.

Sola stekte som på det varmeste i Oslo den siste tiden, og var alene på den blå himmelen. Vel, bortsett fra jagerfly, som til stadighet kunne høres der oppe.

Al Tuwani har sine problemer, men har både stått på og fått hjelp

Route 317

Al Tuwani ligger plassert på den andre siden av Route 317. Dette er en såkalt ’Israeli bypass road’, en av mange på Vestbredden, som legger sterke begrensninger på palestinsk ferdsel. Disse veiene er først og fremst laget for å grafse til seg land da selve bosetningene i seg selv enn så lenge ikke tar all verden av plass.

Muren sør på Vestbredden er fortsatt ikke bygget, og flere tror det kan drøye noe pga alle palestinerne som jobber (for lav lønn og med få rettigheter) i Israel, med deres nåværende enkle ferdsel.

En militærjeep kjørte ned fra landsbyen og ut på Route 317 bare minuttet før vi ankom, men vi slapp spørsmål.

Al Tuwani har 400 innbyggere og har en historie med mye settlervold og –hærverk. Bosetningen Ma’on og utposten Havor Ma’on, med meget aggressive settlere, ligger kloss opptil landsbyen.

En egen sak om Al Tuwani kommer senere denne uken.

Fire nye hus under konstruksjon i bosetningen Suseya

Byggeaktivitet

Etter å ha bunkret opp med kjeks, sjokolade og vann, tok vi fatt på turen ned til den enda mindre landsbyen Imneizil, 7-8 kilometer sør-vest for Al Tuwani.

Svetten rant som tårer for Palestina, der vi som eneste fotgjengere travet i vei. Vi passerte et par utposter og en bosetning, med henholdsvis totalt fire og fem i området vi besøkte i løpet av dagen.

Et par militærjeeper kjørte forbi oss, også denne gangen uten å stille oss spørsmål. Jeg foretrekker det slik.

Vi tok til venstre like etter at vi passerte bosetningen Suseya, og var nå inne på relativt nybygde Route 316, som leder opp til bosetningen Mezodot Yehuda. Etter at et par bønder pekte ut den videre retningen til Imneiziel, spaserte vi over jordene og rett inn i landsbyen.

En gruppe på fem kvinner satt i skyggen i et hjørne av oliventreåkeren med de minste barna. Etter en vellykket runde med tegnspråk, fulgte en 11 år gammel gutt oss til solcellepanelene.

Disse solcellepanelene sørger for at innbyggerne i Imneiziel har elektrisitet

Sola for alle?

To svære panel på henholdsvis 15 og 30 kvadratmeter sørger for strøm til hele landsbyen på 200 innbyggere.

Solcellepanelene ble bygget av spanske SEBA (Servicios Energía Básicos Autónomos) i 2009, og kostnadene på 300 000 kr ble betalt av den spanske regjeringen.

Men siden de er satt opp uten tillatelse, har den israelske hæren utstedt rivningsordre på dem. Jeg har tidligere nevnt den håpløse situasjonen for palestinere i område C, som er tilnærmet sjanseløse på å få innvilget slike søknader.

Og hva kan være grunnen til at Israel nekter folk å sette opp solcellepanel? Vi ser tankegangen bak den kyniske praksisen ved å nekte palestinerne vann, pga begrenset tilgang. Men sola…? Israel ønsker selvsagt at palestinerne skal dra sin vei.

Route 316 med bosetningen Mezodot Yehuda oppe på åsryggen.

Vi ruslet opp hovedgaten til den fine skolen, som ligger plassert på høyeste punkt i landsbyen.

Herfra kan man se rett over settlerveien og inn til den ortodokse bosetningen Mezadot Yehuda (500 innbyggere, inkludert innflyttere fra bl.a. Frankrike, Russland, Brasil og flere engelskspråklige land).

På skolen møtte vi en 13 år gammel gutt som fortsatt satt og leste i skolegården. Sånn sett overrasket det oss ikke at han pratet godt engelsk. Han fortalte at han var født i Yatta, men at familien hadde flyttet hit da han var fem.

Tre gutter i hovedgata, som fulgte ivrig med på hva vi foretok oss i Imneiziel

Han viste oss den lokale butikken, et kjøleskap i et privathus, og vi kjøpte med oss vann og et par bokser appelsinbrus. Klokken hadde blitt halv sju, og det var på tide å vende hjem.

Nede på Route 317 stakk vi ut tomlene våre mens vi ruslet i retning av Al Tuwani. Etter kun noen hundre meter og tre forbipasserende biler, stoppet en hvit Audi, og vi la entusiastsk på sprang de få nødvendige meterne.

En settler satt bak rattet. Jeg kom på at jeg hadde på meg en cap med et lite palestina-flagg, og fikk dyttet den ned i sekken før vi tok plass i baksetet.

An offer you can’t refuse

Vi sa at vi var turister og hadde gått en del i Israel, vakkert som landet var, og hadde tittet litt på området her sør på Vestbredden med alle de spennende bosetningene. Settleren kunne fortelle at han bodde i Suseya, og at han godt kunne slippe oss av inne i bosetningen.

Grønneste plen jeg har sett så langt i år.

Det var ikke mulig å avslå et slikt tilbud.

Vakten i inngangspartiet så ingen grunn til å reagere da vi kom kjørende, og dermed var det bare å stige ut rett ved det som viste seg å være en park sentralt i bosetningen.

Vi gikk rett i butikken og kjøpte oss hver vår is for å sende omgivelsene et avvæpnende inntrykk. Det er mot mine prinsipper å handle settlervarer, men akkurat i dette tilfellet tillot jeg et unntak.

Med isen i neven, ruslet vi rundt i bosetningen uten å føle at vår tilstedeværelse skapte noe særlig oppsikt. Og det var umulig ikke å tenke på forskjellene mellom tilstanden her og i de palestinske landsbyene vi nettopp hadde besøkt.

Støtte til bosetninger

Egne gartnere må ha sørget for de fine blomsterbedene og de pene grøntarealerene. Skoler og barnehager hadde flotte uteareal med masse leker. Vi så ikke noe badebasseng, men det skulle overraske meg stort om de ikke hadde et. Her, som i alle bosetninger, er det innlagt vann og elektrisitet.

Park der barnefamilier nettopp har sittet og hygget seg.

Bosetninger mottar formidabel støtte fra kvasistatlige organisasjoner som Jewish National Fund. Denne støtten dreier seg om gunstige skatteordninger, lave huspriser, høyere lønninger, gratis transport, støtte til skole og barnehage, osv.

Husene var ikke ensartede som jeg har sett på bilder av andre bosetninger, men med forskjellige byggemateriale, former og farger. 750 settlere bor her.

Vi hadde nede fra Route 317 sett den påbegynte konstruksjonen av fire nye hus, og kunne inne i bosetningen se at det også her var byggeaktivitet.

Etter en runde blant hus og skoler/barnehager, der jeg ikke tok sjansen på å knipse bilder, satt vi oss ned i det tjukke, grønne gresset og tygget i oss kjeksen på isen. Min engelske kollega gikk så en tur på do, mens jeg ble stående rett ved to smålubne og dels bekrøllede menn i midten av 30-årene.

Voldelige settlere

Den nysgjerrige delen av meg hadde lyst til å stille dem noen spørsmål, men med visshet om at det finnes mange galninger i disse bosetningene, lot jeg det fare.

Settlere her har stått bak mange angrep på bønder i området etter at førstnevte begynte å stjele land i 1983. Tidlig på 90-tallet drepte de to palestinere.

Vi spaserte ut der vi hadde kjørt inn, og vakten så på oss uten å returnere våre nikk.

Karmel, ‘a pain in the ass’ for beduinene i Um al Kher.

Nok en gang hadde vi lykken med oss, og nok en gang var det en settler som gav oss haik. Den kvinnelige sjåføren, ikledd skaut, bodde i Karmel, bosetningen et par kilometer nord-øst for Al Tuwani, og naboer til denne beduinleiren (Uhm Al Kher) jeg besøkte for to måneder siden.

Hun var ikke av den pratsomme sorten, men transport var det viktigste. Fra Karmel fikk vi så haik med et par palestinere, og noe senere med en palestinsk mann, som kjørte oss til holdeplassen.

Herfra bar det så rett hjem igjen til ‘trygge’ Beit Ommar.

Reklamer

Om Jan Briseid

Jeg vil i tre måneder, fra tidlig mars til juni, jobbe som solidaritetetsarbeider i Beit Ommar på Vestbredden. Her vil jeg sammen med den lokale organisasjonen PSP (Palestine Solidarity Project) og andre frivillige, jobbe for å dokumentere fra hverdagen her nede og være med på å bedre situasjonen på flere områder. Jeg vil bl.a. rapportere fra demonstrasjoner, arrestasjoner, planting av trær og ødeleggelsen av disse, fra staten Israels omfattende overgrep mot den palestinske befolkningen, men også fra hyggeligere arenaer som kulturen her nede og aktiviteter med barn og ungdom.
Dette innlegget ble publisert i Jan i Palestina (Beit Ommar) og merket med , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s