David mot Goliat

Moskeen

Landsbyen al-Tuwani kjempet i årevis mot staten Israel for basale behov som vann og elektrisitet. Og de seiret! Men fortsatt er hverdagen langt fra enkel for innbyggerne her.

al-Tuwani ligger nesten nede ved den grønne linjen sør på Vestbredden, på den nedre siden av Route 317. Disse ’by pass’-veiene kutter de palestinske samfunnene av fra jobb, skole og venner, og stenges rett så ofte av den israelske hæren. Da har innbyggerne her ikke annet å gjøre enn å vente.

Deres forgjengere slo seg ned her for noen hundre år år siden, og landsbyen har i dag ca 250 innbyggere. De livnærer seg av oliven, som selges i Yatta, 7-8 km nord for landsbyen, og av 5-600 sauer.

Etter en ni år lang kamp, ble de koblet på det palestinske strømnettet i 2010 (det er egentlig okkupantens ansvar å sørge for at slike behov dekkes). Det er faktisk utrolig at en liten palestinsk landsby med noe hjelp utenfra kan få til noe slik med Israel som motstander. I 2010 fikk de også tilgang til vann.

Skole med 120 elever og skolegård

Rivningsordre og farlige bosettere

Men de har fortsatt sine problemer, som alle andre palestinere i område C. Det foreligger rivningsordre på alle veiene i landsbyen, på helseklinikken (bygget av en britisk NGO i 2005), moskeen (som ble bygget etter at den gamle ble revet i 1995), på skolen (bygget i 1998) og flere hus.

Vi gikk en tur rundt i den lille landsbyen, og opp en liten stigning for å ta en titt på bosetningen Ma’on, som ble etablert med karavaner i 1981. Jeg talte åtte nye hus rett vest for bosetningen.

I skogen ved siden av, som ble plantet av settlerne tidlig på 80-tallet, ligger utposten Havat Ma’on. De mest ekstreme av settlerne i Ma’on flyttet hit i 1999. Og det er disse som er den største trusselen for innbyggerne i al-Tuwani. Her bor blant annet Yehoshafat Tor, som du kan se og høre i denne videosnutten. (Bat Ayin er bosetningen hvis settlere kuttet ned oliventrær den første uka jeg var her).

Bosetningen Ma’on

Utposten ble revet i september 1999, da de er ulovlige i følge israelsk lov. Settlerne var imidlertid tilbake allerede påfølgende år, og har siden fått rivningsordre i 2006 og 2009. Men det er en ekstrem uvilje i regjerningen mot å effektuere slike ordre, så utpostene blir stående.

Som svar på dette, begynte innbyggerne i al-Tuwani med ikke-voldelig motstand, som også innebærer tilstedeværelse av internasjonale frivillige samt kontakt med media, både lokalt og internasjonalt.

Tre kopper te

Vi gikk ned i landsbyen igjen, og innom underetasjen i et hus sentralt i byen der det var åpenbart at noen internasjonale holdt til. Her kom vi i snakk med et par brødre tidlig i tenårene fra overetasjen med gledelig god engelsk. Vi ble servert te, og jeg takket ja til påfyll to ganger, én mer enn normalt.

Settlere kuttet nylig 19 oliventrær (Foto: Oda Joramo)

En time senere dukket to italienere fra Operation Dove opp, som sover i en brakke tilknyttet dette huset, og dermed fikk vi et enda mer utfyllende bilde av hva som har foregått her de siste årene.

Palestinerne her angripes nesten ukentlig, og det dreier seg om kutting av oliventrær, brenning av gress, forgifting av cisternene deres med døde kyllinger, og med rottegift i drikkevannet til sauene (84 sauer døde i 2005), fysiske angrep på både palestinere og hjelpearbeidere, med enkelte stygge skader.

Inne i skogen bor de ekstreme settlerne, som terroriserer befolkningen i al-Tuwani

Eskorte til skolen

Christian Peacemaker Team (CPT) og Operation Dove har hatt representanter til stede her siden 2004. CPT fulgte barn fra den nærliggende landsbyen Tuba til skolen her helt til november samme år, da settlere skadet to av dem stygt. Siden dette har disse elevene blitt eskortert av israelske soldater.

Skoleveien går mellom bosetningen og utposten (veien rundt er 10 km vs 2 km). Men soldatene er ofte sene, gjerne flere timer, og settlere er ofte på plass for å skremme og angripe barna. CPT og Operation Dove dokumenterte i årene 2004-2010 110 tilfeller av aggresjon fra settlere mot skolebarna, som oftest inntraff når israelske soldater ikke møtte som avtalt.

Barn fra Tuba på vei til skolen:

Det er vanskelig å forestille seg hva slags tanker barna gjør seg idet de tar på seg sekken om morgenen, og før hjemtur etter endt skoledag. Tanken på det gjør meg mest trist.

David har påført Goliat noen stikk her i al-Tuwani, men det er nok lenge igjen til kjempen faller.

Reklamer

Om Jan Briseid

Jeg vil i tre måneder, fra tidlig mars til juni, jobbe som solidaritetetsarbeider i Beit Ommar på Vestbredden. Her vil jeg sammen med den lokale organisasjonen PSP (Palestine Solidarity Project) og andre frivillige, jobbe for å dokumentere fra hverdagen her nede og være med på å bedre situasjonen på flere områder. Jeg vil bl.a. rapportere fra demonstrasjoner, arrestasjoner, planting av trær og ødeleggelsen av disse, fra staten Israels omfattende overgrep mot den palestinske befolkningen, men også fra hyggeligere arenaer som kulturen her nede og aktiviteter med barn og ungdom.
Dette innlegget ble publisert i Jan i Palestina (Beit Ommar) og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s